 |
 |
|
|
Den vakre og stedvis dramatiske naturen, lyset, varmen, vinen, maten og menneskene selv, alt dette er med på å skape forutsetningen for det gode liv og den gode kunst. At kunstens vei kan være tornefull, er en annen sak.
Av: Anne Berit Klungsøyr
Cezannes Provence – eller omvendt...
Når du tråkker rundt i Provence og nærmer deg Aix en Provence, den gamle romerske by et par mil fra Marseille, vit da at du er på sporet av Paul Cezanne (1839-1906) og hans elskede sydfranske landskap som ble så viktig for hans kunst.
Kanskje den største av alle modernistene ved inngangen til det 20.århundre? Hva malte han? Å gå inn i hans bilder er som å reise i det provencalske landskapet slik du kan møte det den dag i dag, eller besøke noen av de små eldgamle steinhusene som stadig klynger seg til åssidene. Det provencalske kjøkken er viden kjent. Og mer enn noe annet er det kanskje arrangement av frukt og kjøkkengjenstander i vakre stilleben som preger Cezannes kunst. Han maler alt fra sitroner og epler til løk og ingefær, mugger og glass. Han tar oss med inn på kafeene eller lar oss oppsøke det våte element i utallige badescener. Og til stadighet maler han Mont Sainte Victoire. Fra alle tenkelige vinkler og i ulike værlag og lysforhold. For så å male stilleben igjen. Disse nærmest evige motivene - det var formen som var revolusjonerende - kan ved første øyekast virke som uttrykk for det harmoniske og gode liv. Men stilleben - eller nature morte som det heter på fransk - er også et studium i forgjengelighet.
Cezannes nære venn gjennom mange år, Emile Zola, oppfattet kunstverk som "et stykke natur sett gjennom et temperament". Sitatet kan absolutt være gyldig for Cezannes kunst. Og Zolas ord fikk betydning for det ganske europeiske åndsliv. Her på berget ble han særlig dyrket av Kristianiabohemen, som Christian Krohg og Hans Jæger... Cezanne derimot, var imidlertid ikke noe enfant terrible.
I dag er hans malerier representert i prestisjetunge samlinger og museer over hele verden. Men det var først de siste år av sitt liv at det misforståtte geniet fra Aix fikk anerkjennelse.
Van Gogh i Arles – Arles i van Gogh...
Selv om Vincent van Gogh ble født i Nederland (1853) og faktisk ikke bodde særlig lenge i Arles, har han kanskje mer enn noen annen satt Arles på kartet - byen med en stolt romersk fortid, det vitner for eksempel rester etter et romersk amfiteater om. Men spor etter romerne er det mange steder i Provence. Van Goghs fortid her derimot, gjør byen unik for alle kunstelskere.
Som de fleste andre som besøker Provence, ble også van Gogh betatt, ja nærmest besatt av de fantastiske farvene i det provencalske landskapet. En palett som også kan gjenfinnes i de provencalske stoffene, og som van Gogh overfører til sitt maleri. De sirlige mønstrene ligner forøvrig alt annet enn van Goghs eksesser på lerretet.
Den helt unge van Gogh malte nærmest monokrome bilder i dystre jordfarver. Da han kom til Paris i 1886 ble paletten noe friskere og lysere. Her møtte han flere av impresjonistene. Så i Arles 1888 nærmest eksploderte farvebruken, slik vi kjenner den i bilder som Solsikker... Knallgule, i en gul vase mot blå bakgrunn.
Og hva er vel mer provencalsk enn nettopp solsikker? Det måtte være blå lavendel - eller kanskje de dypgrønne sypresser? Bugnende gylne kornåkre med skjelvende aks - irrgrønne vinmarker... Ingen viser oss dette mer intenst enn van Gogh. Går vi inn i hans bilder, ja, da er vi i Provence.
Men van Gogh stopper ikke med naturen. Han inviterer oss inn fra den stjernefylte natten til nattkafeen, han viser oss huset han bor i - det gule huset. Ja, til og med inn på soveværelset sitt lar han betrakteren få se. Inspirert som så mange andre store malere i sin samtid av japanske trykk. Denne japonismen kommer til uttrykk også i bilder fra kysten som i båtstudier fra Saintes-Maries. Alt maler Vincent med sine nervøse, ofte dramatiske penselstrøk. Det enkle hverdagslige livet, møtet med postbudet, stilleben med frukt og grønnsaker, en tom stol, et par utslitte sko.
Han drømmer om å etablere en kunstnerkoloni i Arles. Det nærmeste han kommer er besøk av Gauguin, som ender i bittert uvennskap. Van Gogh skjærer av seg øret i raseri. Og blir innlagt på sinnsykehuset i St. Remy.
Den geniale van Gogh som i dag er elsket av en hel verden, fikk knapt noen anerkjennelse mens han levde, hverken i Arles eller andre steder. Han ville kanskje ikke dø i sitt elskede Arles? 29. juli 1890 er hans siste dag kommet, i Auvers nordøst for Paris.
Picasso på Chateau Vauvenargues
Ikke langt fra Aix en Provence under Mont Sainte-Victoire ligger Chateau Vauvenargues fra det 14.århundre. I en periode var dette hjemmet til en fransk 1700-tallsforfatter med samme navn. Her ligger faktisk ingen ringere enn Pablo Picasso (1881-1973) begravet; spanjolen som gjorde franskmann av seg.
Det var Paul Cezanne fra Aix som skulle bli Picassos viktigste inspirasjonskilde til utviklingen av kubismen. Det regnes som hans viktigste bidrag til verdenskunsten. Han kom fra Barcelona til Paris i 1901. Vidunderbarnet fra Malaga var nå i sin blå periode, med motiver fra samfunnets skyggeside. Den påfølgende rosa perioden hentet motiver fra sirkus- og artistlivet, som den blå også den figurativ, full av tristesse, klovner uten smil...
Det er med Damene fra Avignon i 1907 at vi møter kubisten Picasso. Avignon er imidlertid slett ikke den sydfranske by med samme navn, men et horestrøk i Barcelona. Damene er altså prostituerte. Nå var det likevel kanskje formen mer enn tittelen som sjokkerte. Og sjokkere skulle han fortsette med hele sitt liv.
Det var først da han var i slutten av 70-årene at han kjøpte Chateau Vauvenargues. Da hadde han bodd på rivieraen i årevis, blant annet i nærheten av Cannes. Men Picasso som nå var blitt verdensberømt og meget fetert ønsket seg mer stillhet og privathet. Derfor flyttet han til Vauvenargues.
Det er likevel ingen typisk aldrende herre som vil nyte sitt otium som inntok eiendommen under Mont Sainte-Victoire. Han fortsatte sitt intense arbeid som kunstner. Alltid videre kunne være hans motto. Han blir da heller ikke boende her særlig lenge, han var for rastløs til det.Vital og produktiv til det siste. Blant mange andre samarbeidet han med billedkunstneren Carl Nesjar fra Larvik i noen år, blant annet om en skulptur tiltenkt larvikittbyen. Larvik by ville imidlertid ikke reise skulpturen selv om den var i larvikitt. Picasso var kontroversiell, dristig og grensesprengende.
Likevel oppnådde Picasso en enorm popularitet og anerkjennelse mens han levde. Picassomuseer finnes i Barcelona, Paris og Antibes, og han er representert i samlinger over hele verden, og er av mange oppfattet som den største kunstner i det 20.århundre. Picassos magiske blikk og erotiske utstråling sluttet heller aldri å fascinere. 80 år gammel giftet han seg med den langt yngre Jaqueline! Og han arbeidet utrettelig med sin kunst like til det siste. Han døde i Mougins ved Cannes. Så fikk han ro - i Vauvenargues.
Chagall – Chagall...
Marc Chagall (1887-1985) - eterisk, sensuell, erotisk og med evne til å fange evigheten i et sekund. Det folkloristiske, det gåtefulle, det underlige, det pirrende...
Chagall, fargesprakende og livsbejaende. Det lekende menneske - og det utforskende. Men mer enn noe var han kjærlighetens maler! Chagall maler også angsten og smerten, som når han kom til Gordes i Provence. I motsetning til sine mange kolleger som dro til Provence for å male, reiste han hit først og fremst for å søke tilflukt. Året var 1939. Den russiske jøden hadde gjort fransk statsborger av seg et par år før, og måtte flykte fra tyskerne. Ferden gikk fra Marseille til USA. Etter krigen var han stadig på reise. Paris, Bretagne, Cote d'Azur, Vence og St. Paul-de Vence. Han elsket Frankrike, men bar alltid Russland med seg i sitt hjerte, og sin kunst. Han døde i St. Paul-de- Vence 98 år gammel. Da hadde han i en årrekke vært høyt elsket og fått ærefulle oppdrag bl.a. i Zurich og USA, samt at han hadde holdt en mengde utstillinger ved ulike museer. Chagall var skjønnhetens og gledens maler, men også mystikkens og drømmens. Han utforsket det ubevisste gjennom sin kunst. Han lot seg ikke sette i bås, men satte spørsmålstegn ved det meste. Som ung beundret han både kubistene, futuristene og surrealistene. Men han gjorde opprør mot ismene, gikk sine egne veier. Eksentrisk og ydmyk på en gang. Alltid søkende, alltid selvstendig.
Begavet - beundret - beåndet..
Kilder:
Aschehougs konversasjonsleksikon. Oslo 1974.
Aschehougs kunstleksikon. Oslo 1997.
Gombrich, H.E. Verdenskunsten. Oslo 1996.
Kronen, Torleiv. De store årene. Fransk innflytelse på norsk åndsliv. 1880-1900. Oslo 1982.
Walther, Ingo & Metzger, Rainer. Marc Chagall 1887-1985. Taschen 1990.
Walther, Ingo (red.). Pablo Picasso 1881-1973. Taschen 1992.
Walther, Ingo & Metzger, Rainer. Van Gogh. Taschen 2006. |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
